|
|
Seier!!
Tekst:
Alexander lund
Dagen begynner med ugjennomtrengelig dis. Vi står opp
(etter en relativt søvnløs natt…), spiser,
og før vi får satt oss i bilen varmer solen,
og den lyseblå himmelen skinner klart over oss, med
en rand av haugskyer innover i landet. I det vi kommer til
flyplassen, bøyer stråene seg såvidt i
den nesten stille sommerluften. Over oss sirkler mange måker.
Det er en fullkommen dag.
Vi rigger oss opp med hagetelt, og ut av bagasjerommene kommer
våre vidunderlige kreasjoner. Spigas, Cap og Aurum tar
etterhvert form. Flere og flere biler kommer, med tilhørende
piloter, og selvfølgelig fly.
Utstyr blir sjekket. Det piper i radioer, og det kviner i
servoer. Linker og overføringer kontrolleres. Rorene
sitter på plass. Det er lite slark i de nye servoene.
Det er god kompresjon i motorene med nye stempelfjærer
og de nye lagrene lager ikke en lyd. Solen speiler seg i polert
Monokote. Tankene blir fylt, motorene drammet, glødebatterier
testet. En plugg blir byttet.
Når man virkelig må begynne å passe på
hvor man setter føttene (så man ikke knekker
en vinge til flere tusen kroner…) melder nervene seg.
Hvordan klarte jeg å rote meg oppi dette? Så mange
flinke folk samlet på ett sted er avskrekkende. Heldigvis
er det utedo på flyplassen.
Første omgang kommer. Jeg skal fly som nummer fem.
Spent ser jeg på at andre fly våkner til liv.
Motoren brøler til idet stikka sakte blir skjøvet
helt frem. Flyet tar av, og klatrer elegant oppover. Så
utfører det øvelser i rask rekkefølge.
Aldri før har jeg sett noe så fint. Fremdeles
greit med utedo.
Min tur. Rolig, tenker jeg. Gjøre sitt beste. Motoren
er ikke samarbeidsvillig. Klokka går, og jeg har tre
minutter på meg til å få Aurumen opp i luften.
En sliten ledning er årsaken, pluggen får ikke
strøm. Jeg får hjelp, og motoren våkner
brått til liv. Ja!
Flyet blir båret ut til rullebanen, en asfaltvei på
40x2 meter, omgitt av gress. Jeg stiller meg i flightboxen
og gir forsiktig gass. Flyet er i lufta, hjulene går
inn. Glenn loser meg gjennom takeoffprosedyrer, og så
øvelsene. Prosedyresvingen er skjev, jeg stiger og
synker om hverandre, og utgangen er alt annet enn markert.
De to loopene blir vinkelrett på hverandre, jeg må
unnamanøvrere for ikke å fly over hodene på
oss. Bak meg sitter fire dommere og hvisker tall til hjelperene
sine. De sitter akkurat langt nok bak til at jeg ikke hører
hva de hvisker, men er sikker på at det ikke er noe
over 1. Endelig kommer landingen, og flyet ruller til stopp
ved enden av asfaltstripen. Flyet blir hentet, jeg går
skjelvende tilbake til depotet.
Hurra! Ved premieutdelingen, etter tre omganger, ligger jeg
på sjetteplass. Av seks. Jeg har seiret! Ikke ovenfor
noen av de andre som fløy Vingtreff på Øra
i Fredrikstad i 2000, ikke ovenfor noen andre enn meg selv.
Jeg har deltatt i mitt første Norgesmesterskap i Kunstflyging.
For en vidunderlig følelse.
/Alexander
Tilbake
|
|
